Søndag 11/2 var det duket for konsert på Bryggerhuset i Halden, tror jeg snakker for de fleste som var der når jeg sier at dette var en fantastisk kveld. En kveld med masse kos og hygge. Med mye god musikk og ærlig småprat la Åge opp til en meget hyggelig kveld for oss som var var der, og dette med suksess. Åge har også sagt seg villig å være en ambassadør for Hand2Hand noe vi setter utrolig stor pris på. Dette innebærer at han ved flere av sine arrangementer legger ut brosjyrer og har med reklamemateriell for organisasjonen. Da vi har som mål for 2018 og markere oss mer nasjonalt samt skaffe flere støttemedlemmer er dette for oss en stor glede.
Du kan forøvrig bli medlem ved å trykke her 🙂
Som en slags «VH1Storytellers» -episode, startet han med begynnelsen og hvordan
han etter å ha sett ElvisPresley på tv som liten, bestemte seg for å bli musiker og
hvordan han senere skulle bli verdensstjerne med Sarpsborgbandet Tomorrow, men i stedet endte opp som vernepleier og hobbymusiker.
Det viser seg fort at Nilsen både kan og liker å fortelle, og mestrer formatet med å sitte alene på scenen med all staffasje tatt bort, helt uten «krykker», som han kommer tilbake til senere i konserten.
For dette er et ganske nytt konsept for Nilsen. Selv om han har gjort mye akustisk gjennom karrieren, har han ikke viet en hel kveld til å gå gjennom både
låter og egen historie alene på scenen. I tillegg var dette faktisk den første gangen han spilte i Glenghuset.
Etter introduksjonen gjør han Wig Wams store hit «In My Dreams» som første låt, og viser raskt at selv om han på et tidspunktnesten ga opp håpet om en musikkarriere, likevel endte han opp der han ønsket.
I hvert fall nesten, for det er ikke tvil om at det har vært noen skjær i sjøen underveis.
«Og jeg har ingen andre å skylde på enn meg selv. Er ikke det grusomt å tenke på?», som han sier det selv, etter å ha fortalt om bestefaren, fiskehandler Rolf Nilsen og gode foreldre.
Nilsen spiller det meste fra sitt seneste soloalbum «Smooth Seas (Don’t Make Good Sailors)», som kler et neddempet konsept som dette godt, ikke minst når han gjør «Pipe Dreams» på piano, og virkelig viser en ny side av seg selv.
Selv om det er lagt opp til en forholdsvis lett og lystig tone, veksler han fort over til mer seriøse temaer, som å reise rundt på turné, mens noen venter hjemme og introduserer «Wild Card» med at «ingen venter hjemme lenger, for å si det sånn», eller at han drakk en flaske konjakk daglig som «krykke», for å klare og være
Glam hver kveld. Helt til faren hans ble urolig og vekket han nok til å komme ut av «villsporet».
Selv om spesielt midtpartiet av konserten blir litt nedpå, privatfilosofisk og preget av enkelte «riper i lakken» gjennom livet,så er jo ikke Nilsen en typisk melankoliker, verken som person eller rent musikalsk.
Og det hele ender selvsagt opp der de fleste kjenner han,som en spilleglad og gira musiker,som får med seg publikum på Queen-låtene «Crazy Little Thing Called Love» og «We Will Rock You», samt Ammunitions MGP-hit «Wrecking Crew».
Da har han allerede tatt oss gjennom låter fra hele solokarrieren,Wig Wam, Ammunition og Tom Pettys «Room With a View», og pratet i ett i et par timer.
Det som er litt spesielt er motsetningen mellom den reflekterende og noe angrende
tonen over ting som har gått galt i livet – det er mye «gå i seg sjæl»-stemning underveis – og janglingen og latteren med og
fra publikum.
Om han ikke direkte prøver å gå bort fra show-siden av seg selv med dette konseptet, så er i hvert fall den noe mørkere undertonen her med på å nyansere
bildet av den «rock’n roll»-hylende og spandex-kledde Wig Wam-frontmannen han
nok er mest kjent for å være.
Som han sier selv, så er det viktig å omfavne motgang også.
Om ikke annet kan han jo bruke det i en forestilling som dette.
Det er alltid gøy å høre fortellinger om et levd liv, og det hadde ikke vært så interessant med en «storyteller»-aften hvis alt hadde gått på skinner
